I hvert fall har jeg alltid ansett meg selv som en nerd. Men er det riktig ord å bruke?
Ble forelsket i datamaskiner i en alder av 6.
Liker ikke sport eller å være utendørs. Begynte å lese Tolkien rundt barne/ungdomsskolen.
Tilbrakte store deler av ungdomstiden i kjellerstua sammen med Dungeons & Dragons.
Har alltid levd med en interesse for duppeditter og dataspill.
Men shit, alt det der er jo mainstream nå.
Jeg tror jeg er eneste person i den vestlige verden i min generasjon som ikke a) er stor fan av Star Wars eller b) har sett filmene.
B fører vel til til A, selvsagt. Ikke at jeg ikke har blitt eksponert for de.
Jeg lever jo på internett og sammen med mange andre nerder, så jeg kan, som alle andre, sitere store deler av de, tilogmed vinne i triviakonkurranse om de.
Kom igjen, spør meg hva som helst om Star Wars. Jeg kan svare. Planenten som Chewbacca kommer fra heter Kashyyyk. Han Solo skøt først. Laser-armbrøster er kanskje det dummeste våpenet jeg noen sinne har sett.
Uten å ha sett filmene. Føler ikke at jeg har behovet, egentlig. Jeg har jo blitt gjenfortalt de gang på gang på gang av hele resten av samfunnet.
Omgangskretsen min som tydeligvis er mye mer nerdete enn jeg selv. For det er in å være nerd for tiden. I hvert fall mer akseptert.
Doctor Who, Avengers, nye Star Wars og Star Trek-filmer. Outland (butikken) er full av folk til enhver tid.
Cosplay er blitt et ord som snart kommer til å stå i Store Norske.
Men jeg klarer ikke føle meg som en av de.
For noen år siden møtte jeg en bekjent på byen. Hun var begeistret, for hun hadde en ny tatovering å vise frem. Hun dro opp buksebenet og viste dette, med stor forventing om at jeg skulle synes det var skikkelig kult.
Var omtrent dette logoet her hun hadde på ankelen.
«Å er det en sånn Star Wars-greie», sa jeg tørt, da jeg forsto hvilken vei hun så for seg at dette skulle ha gått. Jeg kjente selvsagt igjen logoet. Hun ble meget indignert over min mangel på fanboy-entusiasme. For det var forventet fra meg.
Ekstra moro er det med de, når de skjønner at jeg ikke er Star Wars fan, umiddelbart antar at jeg da må være kjempefan av Star Trek. For alle må jo være en av de to. (Jeg er ikke det heller)
Jeg begynte å merke det tidlig på 2000-tallet. Jeg gikk gjerne med Mario og Transformers-T-skjorter. Inntil jeg så de bli solgt i vanlige butikker. Da kunne jeg ikke gå med de lenger.
Når Ringenes Herre-filmene kom ut så hadde jeg selvsagt premiære (eller førpremiære)-billetter. Men jeg var skikkelig flau over hvor mange «vanlige» mennesker som var der også.
Dette var min hobby! Min livsstil! Min virkelighetsflukt!
Hvorfor fikk alle andre, som ikke trengte Frodo og Sam som erstatning for et sosialt liv, være så entusiastiske for dette?
Jeg har alltid ønsket å være Kongen av Buksene, men dessverre, det var ikke min plass i samfunnet.
Min identitet har i stor grad blitt revet bort fra meg og blitt solgt til de som, figurativt sett, ga meg buksevann på skolen når jeg var barn.
Og nå sliter jeg veldig med å finne min egen riktige identitet igjen. For jeg føler meg utenfor alt som er mainstream. Selv om jeg deler interessene for alt de individuelle tingene som er mainstream nå (unntatt Instagram).
Men det er jo heldigvis det denne bloggen handler om!
Det måtte bli charter, vi var tross alt 14 stykker som dro på ferie sammen. Hele familien, med tilheng. Mange barn.
Jepp, her var jeg en hel uke i begynnelsen av oktober! For å være riktig så var jeg ikke nede på den stranden, bildet er tatt fra hotellet.
Det var tredve grader hver dag, men meningen med denne posten er ikke å skryte. Snarere å stille spørsmålet om hvordan folk takler det. For jeg kan ikke forstå hvorfor «alle» elsker sydenferie.
Jeg synes det er ganske kjedelig å ligge på en solseng åtte timer hver dag. Nå skal det sies at de tre foregående ukene før avreise så lå jeg også åtte timer hver dag, da jeg hadde lungebetennelse.Så jeg hadde kanskje en liten høne å plukke med det å ligge i lange perioder.
Men selv når jeg har vært frisk så har det aldri fristet å ligge på en strand i en uke. Jeg klarer ikke å sove andre steder enn i en seng (noe som egentlig er overraskende når man tenker på hvor lat jeg kan være) og når man er så lite ute som jeg er så går det hardt ut over huden.
Dette er hvordan jeg ser ut etter ca. 1 time i solen, første dagen vi ankom. Resten av uken lå jeg under en parasoll, og badet i faktor 30.
Vi var på Gran Canaria og jeg kan heller ikke se at det er noe sted man reiser for å oppleve «noe nytt». Der er alt som i Norge, annet enn at man betaler i euro i stedet for kroner, at taxi er mye billigere, og man må ha solkrem på. Man kunne kjøpe dagens VG på kiosken på hotellet vårt. Informasjonsskiltene på hotellet sto på engelsk, norsk, og spansk – i den rekkefølgen.
Men seriøst, over 50 spenn for en pose tomatsuppe? Så mye hjemlengsel har jeg ikke.
Alle snakket norsk. Vel, ikke staben, skjønt et par kunne noen fraser på et skandinavisk språk. Vi var ute i byen et par dager og på alle restauranter var menyen tilgjengelig på omtrent alle europeiske språk. Vi spiste på en «Ekte indisk restaurant» en dag. Det var det som sto på skiltet. Jeg har ikke oversatt det.
Typisk Gran Canaria cafe. Navn og flagg på finsk og norsk. Hva synes Gran Canarenserene om at de ikke har noen nasjonal identitet selv? (Ja, jeg vet de er spanjoler. Men de er ganske adskilte fra Spania også)
Så det er liksom spørsmålet mitt. Hva er det med å ligge i varmen i åtte timer hver dag som er så appelerende til folk? Jeg synes det var greit nok når jeg var uti bassenget, og i noen minutter hver dag kunne jeg ligge på solsengen (såfremt vi var i voksenavdelingen hvor det ikke løp masse barn rundt) men det å ligge en hel uke der?
Jeg trenger aktivitet eller stimuli. Jeg fikk hørt på en del podcaster mens jeg lå der, og wifien på hotellet kunne strekke seg til solseng-området, men i bunn og grunn så klarer jeg ikke forstå fristelsen.
Ikke at jeg ikke er takknemlig for den ferien. (Jeg fikk den tross alt gratis 🙂 Det var veldig koselig og fikk tilbrakt masse god tid med familien. Hele konseptet med charterferie til syden er bare litt fremmed for meg.
35 år gammel var jeg når jeg fikk min første ordentlige kjæreste. Sånn på permanent basis, hvor vi begge hadde funnet ut at, jepp, dette kunne vi fortsette med.
Før det så hadde jeg alltid kunne måle lengden på «forholdene» mine, her satt i anførselstegn fordi de ofte ikke kunne kalles det engang, i dager eller uker. Pluss at det hadde ikke vært så mange av de.
Det var mange ting som jeg ofte hadde lyst til å gjøre, men så hadde jeg ingen å gjøre det med. Jeg har egentlig aldri tatt noen ferier, for jeg hadde ingen å reise på ferie med (og jeg tror ikke jeg er noen fan av å reise på ferie alene). Det var grenser for hvor ofte jeg kunne invitere min søster med på arrangementer og evenementer. Jeg savnet noen som alltid kunne være med når jeg ville gjøre noe jeg ikke ville gjøre alene.
Jeg hadde vært singel så lenge at hvis jeg hadde postet dette bildet ville folk trodd jeg hadde sneket meg inntil en sovende dame og tatt et bilde.
Når man er singel, og ikke har lyst til å være det, så endrer det hvordan man oppfatter andre mennesker. Hver eneste gang jeg møtte en kvinne på treff eller i jobb eller i kassa på Rema så sparket hjernen min over i tanker som «Jeg lurer på om hun også er singel, hvordan kan jeg finne ut av det» og prøvde å vurdere henne som kjærestemateriale.
Beklager til alle kvinner jeg kjenner som leser denne bloggen: Dere har vært igjennom den prosessen oppi hodet mitt dere også.
Men det der ble ganske utmattende etter hvert. Hadde ingen måte å stoppe det på. Ikke at jeg ville kalle meg selv desperat, men… Jeg var nok på vei til å bli frustrert med min egen situasjon.
Dette nettet er faktisk mitt. Det virket ikke så bra. Til annet enn å bære ting, da. Det gjør det så godt som man skulle forvente.
Men jeg var samtidig litt bekymret. Jeg hadde jo vært singel i hele mitt voksne liv. Hadde aldri bodd i kollektiv. Aldri levd tett på noen andre. Jeg har jo stort sett levd foran en skjerm, levd på hurtigmat, stått opp og lagt meg når jeg selv følte for det. Styrt alt selv. Måtte styre alt selv.
Så jeg var veldig redd for at jeg ikke var klar for å kunne tilbringe så mye tid sammen med noen annen. Og at hun skulle se meg for den slasken jeg var og droppe meg. For jeg ville bare fortsette å slenge de skitne sokkene mine på stuegulvet. At før eller siden ville jeg gå tom for interessante ting å prate om. At før eller siden ville hun bli lei av at jeg ikke hadde egne meninger eller noen hobbyer.
Men så skjedde det heldigvis ikke. For litt over et år siden så traff jeg en vidunderlig kvinne som jeg likte og som likte meg. Vi datet en stund og så ble vi kjærester. Det var ganske useremonielt. Skjønt vi er ikke enige om datoen det skjedde på. Hun mener det skjedde i midten av juli, med spørsmålet «Skal vi fortsette med dette her?». Jeg svarte ja, for jeg trodde at hun mente det vi drev med akkurat da. (Jeg ville svart ja hvis jeg hadde trodd at hun mente «Skal vi offisielt bli kjærester?» også, bare for å ha det klart). Jeg trodde vi først ble kjærester i midten av august, når vi kunngjorde det på Facebook.
Så lykkelige
Uansett når det faktisk skjedde så skjedde det, og hittil har jeg ikke klart å skremme henne vekk ved å legge sokker i sofaen. Så dette kan virke. Selv om vi ikke har offisielt flyttet sammen enda, så kommer det til å skje straks vi har ryddet ut av et kott slik at jeg kan få et kontor hos henne. Jeg har noen av de samme fryktene fremdeles, at jeg kan få «tilbakefall» i ungkarstilværelsen min, men jeg har troen på at hun klarer å inspirere meg til å holde meg i skinnet.(Hun pleier å få det som hun vil, selv om hun av og til later som om det er jeg som får bestemme.)
Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, så har årets Underleir gått av stabelen for i år. Siden Underleir er en mobilfri sone (ikke bare for at ikke alle skal sitte og knotte på mobilen dagen lang, men det er omtrent ikke mobildekning i Øksendal) så har jeg ikke postet noen innlegg underveis om hva som har skjedd. I stedet får dere en mega-oppsummering nå.
Jeg hadde bestemt meg for å bo i telt i år. Egentlig ikke helt sikker på hva som gjorde at jeg skulle gjøre det. Men dette var nå min boplass i en uke. På godt og vondt.
Mandag
Jeg våknet av regn på teltet. Det gikk greit å sove første natten i telt. Så på klokken og så at den var 04:30. Soloppgang vekte meg. God start på uken. Det pøsregnet. Vi er jo på nordvestlandet, tross alt. Skulle ikke forventet noe annet.
Jeg hadde ikke meldt meg opp på noe kurs på mandag. En av tingene jeg merket meg i fjor var at selv om kurs er gøy så er også litt R&R nødvendig. Så jeg tilbrakte første dagen bare med å slappe av litt, spille noen spill på plenen når det var opphold, og slarve med folk som hadde kommet. Årets lek var frisbee, det var ofte noen ute på plenen og kastet en plastplate frem og tilbake. Aner ikke hvorfor det er gøy, men det er det.
Jeg spilte krokket. Jeg er ikke flink i krokket. (Foto:JP)
Tirsdag
Jeg våknet i teltet mitt av at det ikke regnet på teltet mitt, og at klokken var 04:45. Stor forbedring. Selv om jeg hadde med et firemanstelt så følte jeg aldri at jeg hadde god plass der inne. For eksempel så burde det være en egen olymisk gren i å kle seg liggende inne i et telt, for jeg kunne jo ikke reise meg opp. Og veien fra teltplassen inn til huset virket veldig lang når det regner, det er vått i gresset, og det er for tidlig for frokost.
Jeg hadde fremdeles ikke noe kurs planlagt tirsdagen. Jeg tilbrakte tiden med å spille spill med de andre deltakerne. Cards Against Humanity ble kåret til det offisielle Underleirspillet, det gikk mange timer med på det. Det var satt opp noen håndarbeidsstasjoner hvor man kunne tegne, male, veve, spikke, eller strikke om man ønsket det. Så du kan jo gjette hva jeg endte opp med å bruke tid på.
Jepp, jeg ble bitt av strikkebasillen. Det var faktisk ganske gøy, selv om jeg ikke rakk å bli ferdig. Jeg tok det med hjem så kanskje jeg fullfører denne mobilsokken en gang. Fargen matcher jo fargen på mobiltelefonen min!
Tirsdag var dagen vi hadde sol. Strålende sol. Jeg rakk å bli solbrent i ansiktet. Sannsynligvis på trass.
På kvelden tente vi leirbålet. Det fortsatte å brenne resten av leiren. Vi hadde flinke pyromaner som sørget for å holde liv i det.
Slik så vanligvis leirbålet ut. I blandt var jeg litt redd for at vi måtte ha et impromptu øyenbrynsrekonstruksjonskurs på leiren, men det slapp vi heldigvis.
Onsdag
Jeg våknet kl 05.30 av at det regnet på teltet mitt. Forbedring igjen. Jeg brukte mye av dagen på å gå rundt og ta fotografier av området. Ikke for å dokumentere, men for å forberede meg til det kurset jeg skulle ha neste dag, kreativ fotografering. Så jeg tok mange fine og kunstneriske bilder.
Slike bilder liker jeg å gå rundt og ta. Jeg liker å eksperimentere med dybden på fokusfeltet slik at bakgrunnen faller ut av fokus. Her var jeg tilogmed så heldig at jeg fikk med en flue.
På kvelden, mer leirbål. Det er en trend som varte. Hver kveld så var det en sesjon rundt leirbålet. Uansett regn (Leirbålet var så kraftig at alt regn bare fordampet før det traff oss uansett)
Torsdag
Jeg våknet kl 07:30. Igjen var det opphold. Kunne været bli bedre? Strømmen hadde gått i hele bygda, det var en transformator som hadde konket ut i løpet av natten. Det ville ta elverket til kvelden å få på plass en erstatning. Men vi trengte jo egentlig ikke strøm, for vi er jo på en mobilfri- og datafri sone.
Unntatt at jeg hadde nesten tømt kameraet og datamaskinen min for batteri, og i dag skulle jeg ha fotokurs! Og kameraet mitt sluker strøm, det er speilløst så skjermen bruker masse energi. Potentielt problem. Kameraet gikk tom halvveis igjennom en fotosession for kurset (Dagens oppgave var bare «Ta rare bilder». Bruk rare vinkler, blenderåpninger, lyskilder.)
Anette og jeg slo oss sammen og tok nytte av at strømmen var gått til å låse oss inne på et mørkt rom og leke litt med hverandre.
Nei, ikke sånn. Med fotoapparatene våre!
Da lagde vi slike bilder med lang lukkertid og en batteridrevet lyskilde. Veldig gøy og ga absolutt mersmak.
Fotoinstruktøren vår, Britta, var veldig positiv til alt vi hadde gjort og fått til. Fjorårets instruktør, Christian, sa også at jeg kunne ha talent til å ta rare og kreative bilder, det var fint å få det bekreftet også fra en uavhengig kritiker.
Fredag
Jeg våknet først ved 08-tiden denne dagen. Det var kanskje det seneste jeg klarte å sove hele uka. Fotokurset var tredagers, så dag to handlet om å fortelle historier. Jeg valgte å fortelle en fiskehistorie gjennom bilder.
Kulmineringen av fiskehistorien min. Dette bildet er manipulert, om dere ikke skulle tro det. (Veldig kjapt gjort også, hadde ikke mye tid til det. Og hadde dårlig med internett til å finne gode kildebilder å manipulere inn)
Lørdag
Siste dagen på kurset, siste fulle dagen på leiren, og i tillegg en av de tingene som jeg gledet meg mest til: Blidebyggekurs- og konkurranse!
Dessverre kræsjet den med fotokurset. Heldigvis kunne jeg da bruke kurset til å si at jeg ville dokumentere hvordan man bygde en valslynge.
Valslynge er ikke et ord som mange som ikke har vært på laiv kjenner til. Her er forskjellen mellom de mest populære beleiringsvåpnene fra middelalteren.
Katapult: En skje, eller krok med en slynge hektet fast på, står i spenn ved å bli trukket ned fra en sentral arm. Hvis du har tatt en skje ved middagsbordet, spent den fast i fingrene dine og så sluppet den slik at den kaster en last over bordet, så har du bygget en simpel katapult.
Trebuchet: Der også har man en skje eller krok med slynge, som er festet på en vektstang. Forskjellen mellom en trebuchet og en katapult er at trebucheten ligger stabil i nedre posisjon, mens katapulten står i spenn. Så har man i stedet en motvekt som henger på andre siden av vekstangen som slippes ned, som så gjør at prosjektilet skytes ut. En dumphuske bruker trebuchet-prinsippet.
Valslynge: Som en trebuchet bare at i stedet for at det er en motvekt som drar vekstangen ned, så dras den ned av menneskekraft.
Ballista: En veldig stor armbrøst som skyter spyd eller større piler.
Vi skulle bygge valslynger. Vi fikk utdelt øks, sag, kniv og tau. Ikke noen moderne reskaper eller hammer og spiker. I tillegg så måtte vi bare lage de ut av lokale trestokker. Når jeg sier vi så mener jeg de som bygde. Jeg bare sto og tok bilder, jeg.
Hele leiren dukket opp for å se på stridsvåpnene som ble laget. Det ble konkurranse i tre grener: Presisjon, destruksjon, og lengde/høyde.
Jeg har tenkt å lage en bedre video om Blidekonkurransen, men det vil ta noen uker. Jeg har mange bilder å gå igjennom og mye etterarbeid.
På kvelden var det full stemning rundt leirbålet, som nådde nye høyder i flammehav.
Søndag
Hjemreise. Våknet i 08:30-tiden og gledet meg ikke til å pakke sammen teltet i pøsende regnvær. Men bor man i telt så bor man i telt. Da får man ta det gode med det vonde. Det var en veldig fin brunch kl 12 og mange som løp rundt og sa farvel til hverandre før vi reiste hjem igjen like etter. Hjem til seng, sivilisasjon, og mobildekning.
Oppsummert
Underleir var like fint i år som i fjor. Det var annerledes i år, det var mer struktur og dårligere vær, men det er jo folkene som gjør det bra. Og bra folk, det er det virkelig på Underleir. Alle er veldig trivelige og aktive og kunnskapsrike og interessante. Selv om det er litt forbud mot å prate om jobben og dagliglivet sitt, så er alle kule og spennende. Og det er alltid fine ting å gjøre. Som å spille brettspill eller bygge store kastemaskiner. Vil man noe så bare gjør man det, og alle andre blir med om man spør.
Det å bo i telt var noe jeg ikke har gjort på mange mange år. Jeg er en bygutt tvers igjennom og det var mange som ikke hadde troen på at jeg skulle klare å overleve uken, at jeg måtte krype inn og låne en seng av noen. Men det gikk bra! Det er vanskelig å kle seg og man må krype inn og ut av teltet. Det kjedeligste var at det alltid var så vått å gå til og fra. Vanskelig om man våkner midt på natten og må på toalettet. Tungvint å stelle seg, siden man må inn i hovedbygget for å gjøre det. Men selve sovingen gikk bra. Jeg tilbrakte ikke mye tid i teltet, bare hvis jeg måtte trekke meg litt unna, men stort sett var det bare soving der.
Jeg kommer nok ikke til å invitere på telttur igjen i nær fremtid, men nå har jeg i hvert fall et hvis jeg skulle måtte.
Anbefaler virkelig at alle følger med på underleir.no og melder seg på til 2016-leiren. Den skal bli enda bedre! Og jeg skal være med.
Det er ikke det at jeg ikke brydde meg hvordan jeg så ut. Faktisk brydde jeg meg masse om hvordan jeg så ut. Det er en av grunnene til at det er så få bilder av meg fra den tiden. Jeg kunne ikke fordra hvordan jeg så ut. Jeg hadde bare ikke peiling på hvordan jeg burde se ut, skulle se ut, kunne se ut.
Jeg gikk sjeldent inn i en klesbutikk. Det var stort sett Dressmann XL på Østbanen, der visste jeg at de hadde klær i min størrelse. Jeg var tilogmed litt stolt for i den butikken var jeg jo blandt de minste størrelsene. Men når jeg gikk inn i en butikk så var det veldig målrettet. Jeg visste hva jeg skulle ha, gikk inn, fant det, betalte, og gikk ut. Bukse størrelse 40×32. Jakke i XXL. Buksene var alltid cargopants, med ørten lommer på. Sko var generiske. Sokker: svarte.
På overkroppen hadde jeg alltid en T-skjorte, unntatt 17. mai og julaften. Jeg husker en gang høsten 2006 når jeg hadde på meg noe annet enn en T på jobben. Alle som kom inn på kontoret mitt den dagen spøkte om jeg hadde vært på jobbintervju. (Og det hadde jeg) Selv om de bare spøkte vennlig med det i fem sekunder før de byttet tema til det de faktisk ville prate med meg om, så la jeg merke til at de la merke til det. Og det gjorde meg ukomfortabel, jeg tenkte da at «Jaja, det å alltid gå med T, det er slik Bendik skal være, det.» Så da internaliserte jeg den dialogen og sånn ble det.
Så jeg ga meg aldri noe rom til å eksperimentere. Jeg hadde masse valg i hvilken T-skjorte jeg skulle ha på meg, men aldri om. Så etter hvert så opparbeidet jeg meg en ganske stor samling med Tees. Når jeg klarte å kvitte meg med den* høsten 2012 så var den oppi 150 forskjellige motiver. Det var kun slik jeg kunne uttrykke meg. *Jeg har de fremdeles og er glade i motivet på alle sammen. Jeg kan bare ikke bruke de lenger. Er det noen av mine lesere som er flinke til å sy, vennligst si fra, så får du oppdrag til å sy de sammen til et pledd av meg.
I tillegg så hadde jeg ikke peiling på størrelser. Jeg bare kjøpte alltid største størrelsen som var tilgjengelig, jeg. Visste ikke hvordan ting skulle sitte eller hva som faktisk var riktig størrelse for meg. Så jeg var også alltid altfor baggy i klesveien.
Samme med håret. Det var ikke noe jeg brydde meg om. Jeg gikk og klipte meg når jeg kjente at det ble langt, men skaffet meg aldri en fast frisør. Bare gikk impulsivt inn på første og beste og ba de om å klippe meg. Jeg hadde ingen føringer på hvordan det skulle se ut. Sålenge det ble kortere ble jeg fornøyd.
Uansett, jeg hadde jo sett blandt at folk kunne gå med hatter og vester og slips og andre accessoirer. Det hadde jeg veldig lyst til å gjøre. Da trodde jeg at jeg skulle bli kul. Det jeg ikke skjønte var at kule folk har på seg accessoirer, ikke at accessoirer gjør en kul. (Jeg burde ha visst nok om hjernen til å skjønne at dette bare var Cargo Cult Science)
Skjegget var bare for den ene anledningen. Men brillene og hatten, de var mine forsøk på å se kul ut.
Det virket ikke så veldig bra. Det tok lang tid før jeg skjønte at accessoirer er tilleggsutstyr, ikke hovedantrekket, og forkastet den ideen.
Vi spoler frem til høsten 2012, og plutselig fikk jeg hele garderoben min byttet ut av Per Sundnes. Jeg fikk ikke lov å bruke de gamle klærne lenger, og måtte begynne å få meg ny stil. Jeg måtte begynne å eksperimentere litt selv for å se hva som virket og ikke virket. Og det var gøy!
Fra null kunnskap om noe som helst så har jeg klart å kave meg frem til et regelsett som virker bra for meg.
Du har «de store» plaggene: Bukser, skjorte, jakke. Ben og overkropp.
Du har tilleggsting. Sokker, hatt, hansker, skjerf, bukseseler, slips, sløyfer, vest, øyne, lue, neglelakk.
De to store plaggene bør helst ikke ha samme farge. De kan godt ha samme hovedfarge, hvis nyansen er forskjellig.
Prøv å match fargen på en av tilleggstingene med et av hovedplaggene. Eller match tilleggsting med fargen på et annet tilleggsting.
Du har også komplementærfarger, som passer bra sammen. Kraftig rød med mørk blå virker alltid, for eksempel.
Aldri bruk sokker i sandaler. Faktisk burde du aldri bruke sandaler med mindre du er i nærheten av vann.
Komplementærfarger! Det røde skjerfet og den mørkeblå jakken passer veldig bra sammen. Gleder meg til det blir vinter og jeg kan finne det skjerfet igjen!
Man bør helst bruke accessoirer hvis hovedplagget den dekker til er rolig. For eksempel, denne skjorten her ville jeg nok ikke hatt et slips eller sløyfe til.
Litt for bråkete skjorte til at den behøver noe mer.Mens denne skjorten her godt har et par seler på seg for å gi den litt pizzazz. Beklager at jeg brukte ordet «pizzazz». Det kommer ikke til å skje igjen.
Sko kan veldig gjerne ha farge. Sko som ikke bare er grå/sort/brun er OK!
Hvis man har på seg mye av en farge, så er det lov å bryte den opp med noe annet. En jakke slengt over eller et slips.
Hvis man har på seg blå jeans, så «teller ikke» den fargen for matching. Eller for å være mer spesifik, den teller hvis noe matcher, men teller ikke hvis noe ikke matcher. Den er så nøytral at den «får lov til å ikke telle» hvis den skulle clashe med noe.
Det er ikke alltid man trenger accessoirer. De er prikken over i-en, ikke hovedregelen. Ikke overbruk de.
Hatt matcher T-skjorten, og innsiden av kragen. Mer skal det ikke til. Men jeg kunne ikke gått med den T-skjorten og den hatten uten en åpen skjorten slengt over for å bryte opp gråfargen.
Ellers er det bare å ha det gøy. Det viktigste er at folk ser at du har gitt det noen tanker når du kledde deg, at det ikke ser ut som at du har kledd deg i mørket.
Jeg fortsetter eksperimenteringen. Og det blir bedre og bedre hver dag.
Jeg er født og oppvokst på Høybråten, og har bodd der nesten hele livet.
Et lite, anonymt sted øverst i Groruddalen i Oslo.
Høybråten er et lite, rolig, villastrøk. Alle de problemene som folk fikk høre at drabantbyene i Groruddalen hadde på 80- og 90-tallet, de gjalt ikke for Høybråten. Vi var en liten oase omringet av områder som Furuset, Stovner, Haugenstua, og Ellingsrud. Områder som hadde noe gjenger og integrasjonsproblemer for 20 år siden. (Nå har de i stor grad klart å rydde opp, og de områdene er fine steder å bo også)
Høybråten har en togstasjon, men ikke T-bane. Man kan gå til Furuset om man bor i vestre del av Høybråten, men Høybråten er ganske lang og tynn, så de som bor i den andre halvdelen kan ta 411-bussen eller toget. Jeg var alltid fornøyd med det, hadde ingen problemer med å ta banen eller bussen når jeg skulle noe sted.
Når jeg skulle flytte for meg selv endelig så var det ren slump som gjorde at min første leilighet også var på Høybråten. På den tiden så betydde ikke bylivet noe særlig for meg, og jeg ville heller være litt i nærheten av mine nye nieser og nevøer. Som også befant seg på Høybråten. Jeg lette mye i Groruddalen-områdene for hvor jeg skulle bo. Å flytte til byen var ikke noe jeg egentlig overveide.
Høybråtenfolk faller tilbake til Høybråten. Både min eldre bror og søster har slått seg ned på Høybråten, og ut av ungdomsskoleklassen min på 23 personer så talte jeg 8 eller 9 personer som hadde slått seg ned på Høybråten igjen i voksen alder.
«Høybråten, kjæreste sted på jord», lyder siste strofen i teksten til Høybråtenmarsjen. Jeg er helt enig. (Bilde stjålet fra Fenja og Menja)
Men så der bodde nå jeg. Og hadde det fint. Som sagt, jeg brydde meg ikke så mye om bylivet på den tiden. Når jeg skulle oppgradere leiligheten min til noe større, så fant jeg også en på Høybråten. Fire steder innenfor en 1km radius har jeg dermed bodd. Og tilbrakt over 30 år.
Kanskje ikke så rart at jeg følte meg trygg der.
Men så begynte jeg å bli litt lei. Det skjedde jo aldri noe på Høybråten. Annet enn at det er byens beste 17. mai-feiring der, så er det et strøk med bare barnefamilier. Nærmeste pub, i luftlinje, er på Trosterud, to stopp unna på T-banen. Den er ganske brun og klientellet er ganske slitent. Og den stenger kl. 23. Ikke så veldig passende når jeg tross alt hadde blitt en hip «swingin’ bachelor» som skulle ut på byen ofte og sjekke opp damer. Da merket jeg at det å måtte koordinere meg med toget, som sluttet å gå fra byen 01:10, satte en demper på stemningen. Enten så måtte jeg sitte og følge med på klokken til stadighet for å være han som måtte rekke siste toget hjem, eller så ble det 450,- i taxi hjem.
Selv om selve leiligheten var veldig fin og stilfull etter at jeg fikk den pusset på, så var den fremdeles på Høybråten. Noe måtte gjøres. Det sømmet seg ikke at den jetsetteren som jeg nå var skulle bo på Høybråten.
Så våren 2014 så kontaktet jeg en eiendomsmekler og sa «Vennligst selg min leilighet på Høybråten. Jeg ønsker ikke å bo der lenger, jeg skal inn til byen!»
Kort tid etter var den solgt og jeg måtte ut og se etter nytt sted å bo.
Slik ser en stabel av 26 prospekter ut. Det var så mange visninger jeg var på over en 3-ukers periode før jeg fant stedet.
Jeg fant meg til slutt et sted på Grünerløkka. En nydelig liten leilighet fra 1890, halvparten så stor som min leilighet på Høybråten, men liggende rett ved Sofienbergparken. Og bare 20 minutter å gå til jobben. Faktisk 20 minutter å gå nesten hvor som helst. Og en rolig bakgate, som hvis jeg lener meg ut av vinduet mitt kan jeg se Sofienbergparken.
I tillegg så hadde den en café i samme bygg, og hvis ikke så er den jo på ‘Løkka, så alle dens fasiliteter er tilgjengelige når som helst.
Jeg skulle bli så sosial og være ute hele tiden og alt slikt! Wow! Ny livsstil absolutt! Og tenk så gøy det vil bli å få lov til å prøve å innrede en ny leilighet! Se hva jeg hadde lært om interiør den siste tiden.
Jeg koser meg glugg i hjel av å bo der.
Ikke at jeg er ofte ute på byen. Det er jeg visst blitt for gammel til. Og, like relevant, et av målene med å skulle dra ut var for å treffe folk, for å kunne finne en kjæreste; men samtidig med at jeg flyttet så traff jeg jo en person som veldig gjerne ville ha meg som kjæreste. Så det behovet for å gå ut til stadighet har ikke dukket opp igjen.
Så jeg flyttet vekk fra stedet hvor jeg har bodd i over 30 år, slik at jeg skulle kunne gå ut når jeg ville. I det året jeg har bodd der nå tror jeg at jeg har gått ut to kanskje tre ganger.
Men det er veldig fint å ha muligheten!
Jeg tror ikke jeg kommer til å flytte tilbake til Høybråten med det første.
I år, som i fjor, skal jeg en tur til Underleir, leirskole for voksne barn.
Nå tenker du sikkert: «Men Bendik da! Du er jo bymenneske og hater natur og sånt!» og da har du for det meste rett. Jeg foretrekker asfalt. Og når jeg dro dit i fjor så var jeg ikke helt sikker på hva jeg skulle oppleve eller hvordan jeg ville ha det.
Underleir er (såvidt vi vet) første og eneste leirskole for voksne i Norge. Det ble arrangert for første gang i fjor. Det stiller spørsmålet «Hvorfor slutter vi å dra på leir bare fordi man går ut av ungdomsskolen?» og har ikke funnet noe bra svar på det spørsmålet. For det har vi ikke noe bra svar på.
Jeg husker ikke helt den nøyaktige grunnen til at jeg ble med i fjor. (Jeg husker ikke om Marit måtte invokere «Du må si ja»-regelen eller ikke. Jeg tror ikke, men husker ikke helt) Det at det avholdes i en avgjemt dal på Nord-møre virket heller ikke avskrekkende. Det var en uke uten datamaskin, utenfor mobildekning, og uten noe som helst teknologisk. Hvordan skulle jeg klare meg?
Det viste seg at det skulle jeg takle helt fint! Og at jeg skulle ha det helt magisk hele uken!
Underleir har kurs. Det er ikke bare slaraffenliv, selv om man absolutt kan det og. De har kurs i ting som man vanligvis ikke blir eksponert for i vårt daglige byliv.
Jeg tok kurs i sylting og safting med Gunda. Nektarinsyltetøyet jeg lagde på dette bildet har jeg spist opp. Det var godt.
I tillegg så var det kurs i lafting, tørrmuring, klatring, foto, yoga, fisking, og mange andre mindre aktiviteter.
Jeg tok kurs i foto, uten å ha med meg eget kamera. (Fikk låne Marits) I tillegg var det sylting og safting, veving, fluefiske (som virkelig myrder håndleddet ditt)
I tillegg så tok folk med seg ting for andre å gjøre. Min romkamerat Hans Arild ga meg opplæring i sjakk (Jeg trodde jeg var god. Det var jeg ikke), det var perlestasjoner, masse musikkinstrumenter, og mulighet å hjelpe til på kjøkkenet hvis noen ville/måtte det. Vi alle måtte hjelpe litt til.
Mange gjorde yoga etter middag. Selv inntok jeg posituren «Sovende Bendik» med stor entusiasme.
Det var på et gammelt misjonssenter, Philipshaugen, som visstnok var det stedet hvor Kjell Magne Bondevik fant sin religion.Vi fikk det motsatte; straks vi ankom så ble vi spurt «Er dere de skeptikerne/ateistene?» «Jepp», svarte vi. Da fikk vi utdelt skrutrekker og ordre om å avkristne stedet.
Volleyball, Underleirregler. 1. Det gis ekstrapoeng for stil. 2. Å kaste seg etter ballen er oppfordret, selv når du står rett ved den. 3. Det gis ekstrapoeng for sportslig opptreden. 4. Det gis ekstrapoeng hvis noen utenfor spillet får ballen og klarer å returnere den. 5. Man teller ikke poeng.
Alle vi som var der i fjor visste vi hadde vært med på noe helt magisk og alle visste at vi måtte være med neste år igjen.
Og nå er tiden kommet for det. Om to uker begynner Underleir 2015. Jeg har meldt meg på kurs i kreativ fotografering, blidebygging, vurderer en runde til med veving i år også. (Det ga litt mersmak. Vet ikke helt hvorfor. Ble ganske imponert av selve maskinene)
Men mest av alt så skal jeg ligge og slappe av en hel uke og ha det helt fint med alle mulige mennesker fra hele landet. En av de fine tingene med fjorårets tur var at det var mennesker fra alle sjikt og alle områder, så jeg traff masse spennende personer som var kjempetrivelige alle sammen.
Underleir 2015: 27.7-2.8. (Fremdeles billetter igjen. La de ordentlige barna være igjen hjemme, og la deg selv være barn igjen i en uke. Bli med!)
Etter at jeg hadde blitt vist frem som en ny og bedre person høsten 2012, sto jeg alene og måtte takle de store endringene selv. Siste tingen Per Sundnes sa til meg var «Bendik, nå skal du komme deg ut på datingmarkedet igjen». Ikke at jeg egentlig hadde vært der noen gang, men en gang må jo være den første. Jeg fikk også noen fine bilder en fotograf hadde tatt av meg som jeg kunne bruke som profilbilder. Kom i gang!
Kvinner: Bruk mySpace-vinkelen på deres bilder. Vi gutter er såpass overfladiske at de virker veldig bra hvis du vil ha kontakt. (Kilde: blog.okcupid.com)
Før dette så hadde mine romantiske eskapader stort sett vært begrenset til de gangene jeg ble dratt med på fest (mot min vilje), eller tiden før jeg ble helt hekta på dataspill. Konseptet «Dating» var uansett noe jeg var helt fremmed med. Men når man er noen-og-tredve år så er det ikke like lett bare å dra på byen for å sjekke opp noen damer. Min søster hadde nevnt nettdatingstedet Sukker.no og anbefalte meg å lage meg en konto der.
Det tok litt tid, som alt når jeg skal bestemme meg for å gjøre noe nytt, men i slutten av november så var jeg tilfeldigvis på byen og traff noen gamle kjente. Jeg nevnte dette og de sa at jeg skulle lage kontoen min. Så jeg lagde meg min første sukker-profil mens jeg satt på Tilt. De hadde et langt spørreskjema man måtte svare på for å finne din match.
Det er veldig vanskelig å svare numerisk på slike spørsmål. Selv for en person som meg som liker tall.
Ranger deg selv fra 1-10 på følgende områder:
Lever du for bylivet?
Drar du ut i skog og mark hver helg?
Driver du sport? Evt ser du mye sport?
Vil du ha barn? Evt hvor raskt?
Er du religiøs?
Bruker du mye tid på klær og mote?
Prater du raskt, eller tenker du først?
Er du analytisk eller emosjonell?
Er du utdannet?
Og så videre. Side opp og side ned med spørsmål.
I tillegg så måtte man spesifisere også på 1-10 hvor viktig det var for deg at din partner skulle matche deg. Til å begynne med så svarte jeg bare at det ikke var viktig for meg hvorvidt min potensielle match så fotball eller likte å gå tur, for det var bare viktig for meg å finne en person som likte meg. Alt annet virket som detaljer. Hvis du finner deg i samme situasjon, så ikke gjør det. Sett krav. Ellers ser du bare ut som en som ikke har meninger, og det gjør deg ikke særlig attraktiv.
Til slutt skulle man skrive noen avsnitt om seg selv, og om hvem du så etter.
Jeg husker ikke hvordan min første profil så ut. Jeg gikk igjennom ganske mange forskjellige profiler på mitt halvannet år på Sukker (og Tinder og Match også) men nå er det et år siden jeg slettet kontoen min, så jeg får ikke sjekket de.
Uansett. Jeg prøvde å vise at jeg var en nerd. Søket mitt besto mest av andre nerder. Krake søker make.
Du burde ha bilder (og historier) som viser at du gjør noe interessant. Det er slik man får gode samtaler.
Dating var en ny og spennende verden. Jeg traff mange spennende folk men kanskje enda flere ikke spennende folk. Dette er litt rart å si, for jeg har alltid hatt et humanistisk syn på folk og mener at alle har noe spennende å by på, men det synet klarte jeg ikke å opprettholde hele tiden. (Innerst inne visste jeg at det gjaldt for meg også)
Men dating var også veldig slitsomt. I en periode på et år så var jeg vel ute ca. annehver uke. Treffe nye folk. I blandt slå an tonen. Noen ganger innser vi at dette blir bare å sløse med tiden og drar hjem (hver for oss) etter to timer. Hele tiden justere på profilen min for å prøve å finne nye matcher, eller vise meg selv på en ny måte.
Ting som virker bra i profiler:
«Show, don’t tell». Beskriv situasjoner og hvordan du tenker i stedet for å bare si tørt hvordan du selv mener du er. Bruk bilder.
Beskriv noen uvanlige/utrolige situasjoner du har vært i. Disse er conversation starters! Det er veldig viktig å ha ting som den andre kan bruke til å starte en konversasjon.
Still spørsmål. De starter også konversasjon.
Du må ha noen bilder hvor man klart kan se hvordan du ser ut. Helst alene, slik at man slipper å sitte og prøve å finne ut av hvem av disse fem andre du er ute med er deg. Ikke at utseende egentlig er viktig men… det er viktig å vite hvordan du ser ut. Jeg har vært på dates med folk som jeg ikke har visst hvordan så ut. Det er ganske flaut å gå rundt på et utested og se på folk og lure på «Er det hun?»
Profilbildet ditt bør ha et stort, fint, ekte smil. Smil er tiltrekkende.
Ting som ikke virker bra i profiler:
Overdrivelse. Hvis de profilene jeg har sett er noen indikasjon, så klatrer ca. 2/3 av alle Norges kvinner mellom 28-35 opp Galdhøpiggen hver helg, går på Sats to ganger om dagen, og bor i marka.
Det er ikke nødvendig å si ting som «Jeg liker å gå ut med venner og ta et glass vin i blandt». Alle gjør det. Det er bare fyllstoff. Vis det heller med et bilde.
Å være flau over å være på nettdating. Veldig mange kvinner hadde som et krav at man måtte være villig til å lyve om hvor dere treftes. Det er ikke flaut. Den andre personen er der også. Nettdating er bra fordi man kan hoppe over alt det spillet som man ellers må spille hvis man treffer en person ute hvor man må prøve å finne ut «Er personen singel? Er personen interessert i å treffe noen nye? Er personen interessert i meg?», gjerne uten å spørre direkte. Når man er på nettdating så er begge personene der fordi svaret på alle tre spørsmålene er ja.
Ikke det at profilteksten din har så mye å si uansett, da. Vi er ganske overfladiske. OK Cupid viste profiler uten tekst og de hadde ikke stor forskjell fra de med tekst. Folk ble vurdert likt i begge tilfeller. (Kilde: blog.okcupid.com)
I tillegg, hvis man skal på en date, dra ut og gjør noe! Selv om det er bra å ta litt øl på en pub, så blir det enda bedre hvis man har en opplevelse sammen. Hett tips til alle som vil ha noe minneverdig men samtidig veldig casual: Improv på Det andre teatret. (Eller tilsvarende i andre byer)
Neste gang: Noen historier fra de personene jeg traff.
Jeg hadde alltid en unnskyldning for å ikke gjøre noe. Skulle noen ha fest, så måtte jeg tilfeldigvis reise bort. Noen inviterte meg ut? Jeg hadde andre planer. «Kanskje jeg kom innom.» Men det gjorde jeg aldri.
Så etter en stund så sluttet folk å invitere meg. Forståelig nok.
Selv tenkte jeg bare at det var min last her i livet, at jeg ikke skulle ha noe sosialt liv. Jeg hadde alltid vært en datanerd, og det var en personlighet jeg hadde tatt innover meg. Forestill deg alle gamle stereotyper om datanerden, jeg tok de og skrudde de opp til 11.
Keitete, dårlig kledd, uflidd, antisosial, sjenert, overvektig, kun interessert i få ting, og så videre. Ikke et bra syn, egentlig. Det var jo ikke så rart at man ikke ville henge med meg heller. Pluss at det tok meg veldig lang tid å venne meg til nye situasjoner. På en ny arbeidsplass eller skole kunne det ta et år før jeg turde å gjøre noe av meg.
Min søster og jeg hadde begynt å gå på noen pubtreff for en gruppe vi er med i, og etter noen turer dit kunne hun observere at jeg var en helt annen person der enn jeg var ellers. Der, sa hun, var jeg utadgående og varm og interessant og alltid et midtpunkt. x Jeg hadde egentlig lagt litt merke til det selv, for jeg gledet meg alltid til de treffene. De var månedens høydepunkt. Jeg var førstemann til å komme og sistemann til å dra. Veldig forskjellig fra hvordan jeg anså meg selv.
De treffene var vel og bra, men jeg klarte ikke å bli slik i hverdagen riktig enda. Før 1.1.2012.
Det er en ganske lang historie som leder opp til det punktet, og den skal komme i andre innlegg, men 1.1.2012 så bestemte jeg meg for at jeg ikke fikk lov til å si nei til invitasjoner lenger. Da skulle jeg si ja. Og jeg fortalte alle andre at de sto fritt til å bruke (eller misbruke) som de ville. De skulle ikke godta nei som et svar, men det behøvde de ikke heller.
Tur over Besseggen er ikke noe som jeg ville gjort ellers. Men der er jeg! (Foto: Alexey Tyutchev)
Virket det? Å ja. Tusen ganger ja.
Mine venner klinket til og skuffet ikke. De dro meg med på ting. De inviterte meg til å få meg nye hobbyer, til å holde foredrag på konferanser (jeg ville trodd jeg skulle ha ekstrem sceneskrekk men det hadde jeg heller ikke), til å gå turer (det synes jeg fremdeles er ganske kjedelig, men jeg tolererer det), dra på fester. Prøve nye jobber. Komme meg ut på datingmarkedet.
Holde foredrag? Jepp, ikke noe problem. Fikk ikke sceneskrekk, selv om jeg trodde jeg ville det. (Foto: Marit Simonsen)
Jeg har aldri vært så opptatt som det året når jeg skulle si ja til alt.
En del av de neste innleggene kommer til å handle om noen av de tingene jeg endte opp med å si ja til.
Men hvis du lurte, jeg synes det virket så bra at jeg har utvidet det at jeg må si ja til ting på ubestemt tid. Inviterer man meg med på noe så har jeg ikke lov til å takke nei, fremdeles. Og jeg har vel ingen planer om å slutte med det heller.
Alle blogger som denne er fulle av innlegg om hvor flott det er å trene, hvor mye overskudd det gir, hvor bra det er.
Dette er ikke en slik blogg.
Frem til høsten 2012 hadde jeg aldri satt fot i et treningsstudio. Men så kom Per Sundnes og sa at jeg måtte begynne å trene. Så da fikk jeg bare se å gjøre det. Såpass måtte jeg love.
Så jeg fikk et medlemskap på Sats og fikk meg PT til å komme meg i gang. Allerede fra første dag så tenkte jeg «Urgh, dette her er gørrkjedelig.» Min PT da, Tanja, var jo grei nok. Jeg tror vi tok det ganske rolig de første ukene. Men det gikk greit å trene. Jeg hadde litt momentum, men husker at selv da så var det morsommere å ha trent enn å trene. Jeg trente ikke for min egen velvære, men for å kunne si til folk at jeg hadde trent. Da kunne jeg føle meg stolt.
Tanja husker jeg som en ganske mild PT. Kanskje hun tok det litt roligere med meg siden hun ikke ville skremme meg vekk. Men etter to måneder så måtte jeg bytte PT, Tanja skulle flytte vekk, og hun overleverte meg til Linn i stedet. Linn hadde tydeligvis ikke fått notisen om at Bendik skulle behandles med silkehansker.
Det er jo forsåvidt bra å ha en PT som er sadist.
Tiden min med Linn ga resultater. Jeg gir henne all æren for å få meg ned fra 120 til 90kg på ca. halvannet år. Jeg ble sterkere og i bedre form og friskere og mindre, det kan jeg ikke nekte på.
Men motivasjonen var der aldri fordet. Det å ha en PT kan bli dyrt i lengden, men jeg visste at det var det som trengtes for å ha meg på treningsstudio. Jeg trengte personlig oppfølging og en person som jeg visste ville vente på meg der slik at jeg måtte gå på Sats. For jeg hadde lovt den personen at jeg skulle dukke opp og ta en treningsøkt. Hadde jeg bare lovt meg selv det, så kunne jeg ha funnet en unnskyldning eller bare ignorert det. Men det er mye vanskeligere å lyve for noen andre enn å lyve for meg selv.
Så frem til våren 2014 så gikk det jo bra. Jeg trente 2-3 ganger hver uke. Kanskje ikke flere timer av gangen (Gjennomsnittsøkten var vel en halvtime til 45 minutter) men det var bedre å holde seg i aksjon fremfor å brenne seg helt ut. Linn var der en dag i uken og pushet meg hardt, og klarte å holde meg positiv selv når jeg lå utmattet på gulvet og gispet etter pust.
Men så nådde jeg målet mitt. 90 kg. Størrelse XL på overkroppen, buksestørrelse 34. (Jeg har ganske stor brystkasse som gjør det vanskelig å skvise skuldrene inn i en L). Samtidig så skulle jeg flytte fra Høybråten til Grünerløkka, og det å ikke måtte ta kollektivtransport til jobben hver dag ville også hjelpe. Så jeg sa opp hos Linn og sa tusen takk for all hjelp, det ga virkelig resultater, men nå er det på tide at jeg klarer meg litt på egen hånd for vedlikeholdet.
Dere kan jo gjette hvordan det gikk :). Det tok ca. to uker før jeg hadde gått over til å bli støttemedlem hos Sats. Det var rett og slett ingen motivasjon. Jeg hadde jo tilogmed nådd målet mitt! Kunne være kjempestolt av det men…
Jeg fortsatte å betale på medlemskapet i et par måneder til men besøkte aldri Sats igjen. Ved ren tilfeldighet så var det samtidig med at Domus skulle ta over Sats’ lokaler på Vulkan, hvor jeg hadde medlemskapet mitt. Så da ble medlemskapet mitt automatisk sagt opp, så kjekt. Da slapp jeg å måtte ta det aktive valget om å si opp medlemskapet, så da sluttet jeg offisielt å trene.
Et år trenere hadde tydeligvis min forkjærlighet for potetgull hatt en effekt igjen, og Kjæresten sa jeg skulle begynne å trene igjen. Problemet er at det har jeg ikke lyst til! Fremdeles ikke. Samme som alltid. Det bare er gørrkjedelig. Fra det treningsstudioet jeg er på nå, hvis jeg er på tredemølla, så har jeg ikke akkurat spennende utsikt over alle som går inn på Bislett Kebab. Engasjerende.
Ikke at det er så veldig tungt. Men hvis jeg gjør øvelser så er det veldig lett for meg å ta noen sekunders ekstra pause imellom hver repetisjon. Det er samme grunn som hvis jeg skal jogge, så må det gjøres på tredemølle, hvor jeg ikke kan stille farten selv. (OK jeg vet at på en tredemølle kan jeg stille farten selv, men det krever at jeg gjør et aktivt valg. Hvis jeg f.eks hadde jogget ute, så kunne jeg ha senket farten ubevisst hele tiden)
Så jeg visste jeg måtte ha meg en ny PT på nytt treningsstudio. Nå er det Åsmund som skal få lov til å bryne seg på å prøve å motivere meg. Jeg vet jo at det vil hjelpe veldig bare å ha en bestemt time med noen som står der og venter på meg, da dukker jeg jo opp. Treningsøkter med en annen person som står og skriker til meg er jo greie nok. Det er de hvor jeg er alene som er døden.
Men jeg har fremdeles virkelig ikke lyst. Og det har jeg visst bestemt meg for at det skal jeg ikke ha, for jeg klarer ikke motivere meg selv til å ha lyst til å trene. Jeg har lyst til å ha lyst til å trene, men klarer det ikke helt.
Ukulturell 