Om å si ja

Tidligere var jeg ikke god på å si ja til ting.

Jeg hadde alltid en unnskyldning for å ikke gjøre noe. Skulle noen ha fest, så måtte jeg tilfeldigvis reise bort. Noen inviterte meg ut? Jeg hadde andre planer. «Kanskje jeg kom innom.» Men det gjorde jeg aldri.

Så etter en stund så sluttet folk å invitere meg. Forståelig nok.

Selv tenkte jeg bare at det var min last her i livet, at jeg ikke skulle ha noe sosialt liv. Jeg hadde alltid vært en datanerd, og det var en personlighet jeg hadde tatt innover meg. Forestill deg alle gamle stereotyper om datanerden, jeg tok de og skrudde de opp til 11.

Keitete, dårlig kledd, uflidd, antisosial, sjenert, overvektig, kun interessert i få ting, og så videre. Ikke et bra syn, egentlig. Det var jo ikke så rart at man ikke ville henge med meg heller. Pluss at det tok meg veldig lang tid å venne meg til nye situasjoner. På en ny arbeidsplass eller skole kunne det ta et år før jeg turde å gjøre noe av meg.

Min søster og jeg hadde begynt å gå på noen pubtreff for en gruppe vi er med i, og etter noen turer dit kunne hun observere at jeg var en helt annen person der enn jeg var ellers. Der, sa hun, var jeg utadgående og varm og interessant og alltid et midtpunkt. x Jeg hadde egentlig lagt litt merke til det selv, for jeg gledet meg alltid til de treffene. De var månedens høydepunkt. Jeg var førstemann til å komme og sistemann til å dra. Veldig forskjellig fra hvordan jeg anså meg selv.

De treffene var vel og bra, men jeg klarte ikke å bli slik i hverdagen riktig enda. Før 1.1.2012.

Det er en ganske lang historie som leder opp til det punktet, og den skal komme i andre innlegg, men 1.1.2012 så bestemte jeg meg for at jeg ikke fikk lov til å si nei til invitasjoner lenger. Da skulle jeg si ja. Og jeg fortalte alle andre at de sto fritt til å bruke (eller misbruke) som de ville. De skulle ikke godta nei som et svar, men det behøvde de ikke heller.

Virket det? Å ja. Tusen ganger ja.

Mine venner klinket til og skuffet ikke. De dro meg med på ting. De inviterte meg til å få meg nye hobbyer, til å holde foredrag på konferanser (jeg ville trodd jeg skulle ha ekstrem sceneskrekk men det hadde jeg heller ikke), til å gå turer (det synes jeg fremdeles er ganske kjedelig, men jeg tolererer det), dra på fester. Prøve nye jobber. Komme meg ut på datingmarkedet.

Jeg har aldri vært så opptatt som det året når jeg skulle si ja til alt.

En del av de neste innleggene kommer til å handle om noen av de tingene jeg endte opp med å si ja til.

Men hvis du lurte, jeg synes det virket så bra at jeg har utvidet det at jeg må si ja til ting på ubestemt tid. Inviterer man meg med på noe så har jeg ikke lov til å takke nei, fremdeles. Og jeg har vel ingen planer om å slutte med det heller.