Treningsmotivasjon

Alle blogger som denne er fulle av innlegg om hvor flott det er å trene, hvor mye overskudd det gir, hvor bra det er.

Dette er ikke en slik blogg.

Frem til høsten 2012 hadde jeg aldri satt fot i et treningsstudio. Men så kom Per Sundnes og sa at jeg måtte begynne å trene. Så da fikk jeg bare se å gjøre det. Såpass måtte jeg love.

Så jeg fikk et medlemskap på Sats og fikk meg PT til å komme meg i gang. Allerede fra første dag så tenkte jeg «Urgh, dette her er gørrkjedelig.» Min PT da, Tanja, var jo grei nok. Jeg tror vi tok det ganske rolig de første ukene. Men det gikk greit å trene. Jeg hadde litt momentum, men husker at selv da så var det morsommere å ha trent enn å trene. Jeg trente ikke for min egen velvære, men for å kunne si til folk at jeg hadde trent. Da kunne jeg føle meg stolt.

Tanja husker jeg som en ganske mild PT. Kanskje hun tok det litt roligere med meg siden hun ikke ville skremme meg vekk. Men etter to måneder så måtte jeg bytte PT, Tanja skulle flytte vekk, og hun overleverte meg til Linn i stedet. Linn hadde tydeligvis ikke fått notisen om at Bendik skulle behandles med silkehansker.

Det er jo forsåvidt bra å ha en PT som er sadist.

Tiden min med Linn ga resultater. Jeg gir henne all æren for å få meg ned fra 120 til 90kg på ca. halvannet år. Jeg ble sterkere og i bedre form og friskere og mindre, det kan jeg ikke nekte på.

Men motivasjonen var der aldri fordet. Det å ha en PT kan bli dyrt i lengden, men jeg visste at det var det som trengtes for å ha meg på treningsstudio. Jeg trengte personlig oppfølging og en person som jeg visste ville vente på meg der slik at jeg måtte gå på Sats. For jeg hadde lovt den personen at jeg skulle dukke opp og ta en treningsøkt. Hadde jeg bare lovt meg selv det, så kunne jeg ha funnet en unnskyldning eller bare ignorert det. Men det er mye vanskeligere å lyve for noen andre enn å lyve for meg selv.

Så frem til våren 2014 så gikk det jo bra. Jeg trente 2-3 ganger hver uke. Kanskje ikke flere timer av gangen (Gjennomsnittsøkten var vel en halvtime til 45 minutter) men det var bedre å holde seg i aksjon fremfor å brenne seg helt ut. Linn var der en dag i uken og pushet meg hardt, og klarte å holde meg positiv selv når jeg lå utmattet på gulvet og gispet etter pust.

Men så nådde jeg målet mitt. 90 kg. Størrelse XL på overkroppen, buksestørrelse 34. (Jeg har ganske stor brystkasse som gjør det vanskelig å skvise skuldrene inn i en L). Samtidig så skulle jeg flytte fra Høybråten til Grünerløkka, og det å ikke måtte ta kollektivtransport til jobben hver dag ville også hjelpe. Så jeg sa opp hos Linn og sa tusen takk for all hjelp, det ga virkelig resultater, men nå er det på tide at jeg klarer meg litt på egen hånd for vedlikeholdet.

Dere kan jo gjette hvordan det gikk :). Det tok ca. to uker før jeg hadde gått over til å bli støttemedlem hos Sats. Det var rett og slett ingen motivasjon. Jeg hadde jo tilogmed nådd målet mitt! Kunne være kjempestolt av det men…

Jeg fortsatte å betale på medlemskapet i et par måneder til men besøkte aldri Sats igjen. Ved ren tilfeldighet så var det samtidig med at Domus skulle ta over Sats’ lokaler på Vulkan, hvor jeg hadde medlemskapet mitt. Så da ble medlemskapet mitt automatisk sagt opp, så kjekt. Da slapp jeg å måtte ta det aktive valget om å si opp medlemskapet, så da sluttet jeg offisielt å trene.

Et år trenere hadde tydeligvis min forkjærlighet for potetgull hatt en effekt igjen, og Kjæresten sa jeg skulle begynne å trene igjen. Problemet er at det har jeg ikke lyst til! Fremdeles ikke. Samme som alltid. Det bare er gørrkjedelig. Fra det treningsstudioet jeg er på nå, hvis jeg er på tredemølla, så har jeg ikke akkurat spennende utsikt over alle som går inn på Bislett Kebab. Engasjerende.

Ikke at det er så veldig tungt. Men hvis jeg gjør øvelser så er det veldig lett for meg å ta noen sekunders ekstra pause imellom hver repetisjon. Det er samme grunn som hvis jeg skal jogge, så må det gjøres på tredemølle, hvor jeg ikke kan stille farten selv. (OK jeg vet at på en tredemølle kan jeg stille farten selv, men det krever at jeg gjør et aktivt valg. Hvis jeg f.eks hadde jogget ute, så kunne jeg ha senket farten ubevisst hele tiden)

Så jeg visste jeg måtte ha meg en ny PT på nytt treningsstudio. Nå er det Åsmund som skal få lov til å bryne seg på å prøve å motivere meg. Jeg vet jo at det vil hjelpe veldig bare å ha en bestemt time med noen som står der og venter på meg, da dukker jeg jo opp. Treningsøkter med en annen person som står og skriker til meg er jo greie nok. Det er de hvor jeg er alene som er døden.

Men jeg har fremdeles virkelig ikke lyst. Og det har jeg visst bestemt meg for at det skal jeg ikke ha, for jeg klarer ikke motivere meg selv til å ha lyst til å trene. Jeg har lyst til å ha lyst til å trene, men klarer det ikke helt.