35 år gammel var jeg når jeg fikk min første ordentlige kjæreste. Sånn på permanent basis, hvor vi begge hadde funnet ut at, jepp, dette kunne vi fortsette med.
Før det så hadde jeg alltid kunne måle lengden på «forholdene» mine, her satt i anførselstegn fordi de ofte ikke kunne kalles det engang, i dager eller uker. Pluss at det hadde ikke vært så mange av de.
Det var mange ting som jeg ofte hadde lyst til å gjøre, men så hadde jeg ingen å gjøre det med. Jeg har egentlig aldri tatt noen ferier, for jeg hadde ingen å reise på ferie med (og jeg tror ikke jeg er noen fan av å reise på ferie alene). Det var grenser for hvor ofte jeg kunne invitere min søster med på arrangementer og evenementer. Jeg savnet noen som alltid kunne være med når jeg ville gjøre noe jeg ikke ville gjøre alene.
Når man er singel, og ikke har lyst til å være det, så endrer det hvordan man oppfatter andre mennesker. Hver eneste gang jeg møtte en kvinne på treff eller i jobb eller i kassa på Rema så sparket hjernen min over i tanker som «Jeg lurer på om hun også er singel, hvordan kan jeg finne ut av det» og prøvde å vurdere henne som kjærestemateriale.
Beklager til alle kvinner jeg kjenner som leser denne bloggen: Dere har vært igjennom den prosessen oppi hodet mitt dere også.
Men det der ble ganske utmattende etter hvert. Hadde ingen måte å stoppe det på. Ikke at jeg ville kalle meg selv desperat, men… Jeg var nok på vei til å bli frustrert med min egen situasjon.
Men jeg var samtidig litt bekymret. Jeg hadde jo vært singel i hele mitt voksne liv. Hadde aldri bodd i kollektiv. Aldri levd tett på noen andre. Jeg har jo stort sett levd foran en skjerm, levd på hurtigmat, stått opp og lagt meg når jeg selv følte for det. Styrt alt selv. Måtte styre alt selv.
Så jeg var veldig redd for at jeg ikke var klar for å kunne tilbringe så mye tid sammen med noen annen. Og at hun skulle se meg for den slasken jeg var og droppe meg. For jeg ville bare fortsette å slenge de skitne sokkene mine på stuegulvet. At før eller siden ville jeg gå tom for interessante ting å prate om. At før eller siden ville hun bli lei av at jeg ikke hadde egne meninger eller noen hobbyer.
Men så skjedde det heldigvis ikke. For litt over et år siden så traff jeg en vidunderlig kvinne som jeg likte og som likte meg. Vi datet en stund og så ble vi kjærester. Det var ganske useremonielt. Skjønt vi er ikke enige om datoen det skjedde på. Hun mener det skjedde i midten av juli, med spørsmålet «Skal vi fortsette med dette her?». Jeg svarte ja, for jeg trodde at hun mente det vi drev med akkurat da. (Jeg ville svart ja hvis jeg hadde trodd at hun mente «Skal vi offisielt bli kjærester?» også, bare for å ha det klart). Jeg trodde vi først ble kjærester i midten av august, når vi kunngjorde det på Facebook.
Uansett når det faktisk skjedde så skjedde det, og hittil har jeg ikke klart å skremme henne vekk ved å legge sokker i sofaen. Så dette kan virke. Selv om vi ikke har offisielt flyttet sammen enda, så kommer det til å skje straks vi har ryddet ut av et kott slik at jeg kan få et kontor hos henne. Jeg har noen av de samme fryktene fremdeles, at jeg kan få «tilbakefall» i ungkarstilværelsen min, men jeg har troen på at hun klarer å inspirere meg til å holde meg i skinnet.(Hun pleier å få det som hun vil, selv om hun av og til later som om det er jeg som får bestemme.)
Ukulturell 