Dating

Etter at jeg hadde blitt vist frem som en ny og bedre person høsten 2012, sto jeg alene og måtte takle de store endringene selv. Siste tingen Per Sundnes sa til meg var «Bendik, nå skal du komme deg ut på datingmarkedet igjen». Ikke at jeg egentlig hadde vært der noen gang, men en gang må jo være den første. Jeg fikk også noen fine bilder en fotograf hadde tatt av meg som jeg kunne bruke som profilbilder. Kom i gang!

Kvinner: Bruk mySpace-vinkelen på deres bilder. Vi gutter er såpass overfladiske at de virker veldig bra hvis du vil ha kontakt. (Kilde: blog.okcupid.com)
Kvinner: Bruk mySpace-vinkelen på deres bilder. Vi gutter er såpass overfladiske at de virker veldig bra hvis du vil ha kontakt. (Kilde: blog.okcupid.com)

Før dette så hadde mine romantiske eskapader stort sett vært begrenset til de gangene jeg ble dratt med på fest (mot min vilje), eller tiden før jeg ble helt hekta på dataspill. Konseptet «Dating» var uansett noe jeg var helt fremmed med. Men når man er noen-og-tredve år så er det ikke like lett bare å dra på byen for å sjekke opp noen damer. Min søster hadde nevnt nettdatingstedet Sukker.no og anbefalte meg å lage meg en konto der.

Det tok litt tid, som alt når jeg skal bestemme meg for å gjøre noe nytt, men i slutten av november så var jeg tilfeldigvis på byen og traff noen gamle kjente. Jeg nevnte dette og de sa at jeg skulle lage kontoen min. Så jeg lagde meg min første sukker-profil mens jeg satt på Tilt. De hadde et langt spørreskjema man måtte svare på for å finne din match.

Det er veldig vanskelig å svare numerisk på slike spørsmål. Selv for en person som meg som liker tall.

Ranger deg selv fra 1-10 på følgende områder:

  • Lever du for bylivet?
  • Drar du ut i skog og mark hver helg?
  • Driver du sport? Evt ser du mye sport?
  • Vil du ha barn? Evt hvor raskt?
  • Er du religiøs?
  • Bruker du mye tid på klær og mote?
  • Prater du raskt, eller tenker du først?
  • Er du analytisk eller emosjonell?
  • Er du utdannet?

Og så videre. Side opp og side ned med spørsmål.

I tillegg så måtte man spesifisere også på 1-10 hvor viktig det var for deg at din partner skulle matche deg. Til å begynne med så svarte jeg bare at det ikke var viktig for meg hvorvidt min potensielle match så fotball eller likte å gå tur, for det var bare viktig for meg å finne en person som likte meg. Alt annet virket som detaljer. Hvis du finner deg i samme situasjon, så ikke gjør det. Sett krav. Ellers ser du bare ut som en som ikke har meninger, og det gjør deg ikke særlig attraktiv.

Til slutt skulle man skrive noen avsnitt om seg selv, og om hvem du så etter.

Jeg husker ikke hvordan min første profil så ut. Jeg gikk igjennom ganske mange forskjellige profiler på mitt halvannet år på Sukker (og Tinder og Match også) men nå er det et år siden jeg slettet kontoen min, så jeg får ikke sjekket de.

Uansett. Jeg prøvde å vise at jeg var en nerd. Søket mitt besto mest av andre nerder. Krake søker make.

Du burde ha bilder (og historier) som viser at du gjør noe interessant. Det er slik man får gode samtaler.
Du burde ha bilder (og historier) som viser at du gjør noe interessant. Det er slik man får gode samtaler.

Dating var en ny og spennende verden. Jeg traff mange spennende folk men kanskje enda flere ikke spennende folk. Dette er litt rart å si, for jeg har alltid hatt et humanistisk syn på folk og mener at alle har noe spennende å by på, men det synet klarte jeg ikke å opprettholde hele tiden. (Innerst inne visste jeg at det gjaldt for meg også)

Men dating var også veldig slitsomt. I en periode på et år så var jeg vel ute ca. annehver uke. Treffe nye folk. I blandt slå an tonen. Noen ganger innser vi at dette blir bare å sløse med tiden og drar hjem (hver for oss) etter to timer. Hele tiden justere på profilen min for å prøve å finne nye matcher, eller vise meg selv på en ny måte.

Ting som virker bra i profiler:

  • «Show, don’t tell». Beskriv situasjoner og hvordan du tenker i stedet for å bare si tørt hvordan du selv mener du er. Bruk bilder.
  • Beskriv noen uvanlige/utrolige situasjoner du har vært i. Disse er conversation starters! Det er veldig viktig å ha ting som den andre kan bruke til å starte en konversasjon.
  • Still spørsmål. De starter også konversasjon.
  • Du må ha noen bilder hvor man klart kan se hvordan du ser ut. Helst alene, slik at man slipper å sitte og prøve å finne ut av hvem av disse fem andre du er ute med er deg. Ikke at utseende egentlig er viktig men… det er viktig å vite hvordan du ser ut. Jeg har vært på dates med folk som jeg ikke har visst hvordan så ut. Det er ganske flaut å gå rundt på et utested og se på folk og lure på «Er det hun?»
  • Profilbildet ditt bør ha et stort, fint, ekte smil. Smil er tiltrekkende.

Ting som ikke virker bra i profiler:

  • Overdrivelse. Hvis de profilene jeg har sett er noen indikasjon, så klatrer ca. 2/3 av alle Norges kvinner mellom 28-35 opp Galdhøpiggen hver helg, går på Sats to ganger om dagen, og bor i marka.
  • Det er ikke nødvendig å si ting som «Jeg liker å gå ut med venner og ta et glass vin i blandt». Alle gjør det. Det er bare fyllstoff. Vis det heller med et bilde.
  • Å være flau over å være på nettdating. Veldig mange kvinner hadde som et krav at man måtte være villig til å lyve om hvor dere treftes. Det er ikke flaut. Den andre personen er der også. Nettdating er bra fordi man kan hoppe over alt det spillet som man ellers må spille hvis man treffer en person ute hvor man må prøve å finne ut «Er personen singel? Er personen interessert i å treffe noen nye? Er personen interessert i meg?», gjerne uten å spørre direkte. Når man er på nettdating så er begge personene der fordi svaret på alle tre spørsmålene er ja.
Ikke det at profilteksten din har så mye å si uansett, da. Vi er ganske overfladiske. OK Cupid viste profiler uten tekst og de hadde ikke stor forskjell fra de med tekst.
Ikke det at profilteksten din har så mye å si uansett, da. Vi er ganske overfladiske. OK Cupid viste profiler uten tekst og de hadde ikke stor forskjell fra de med tekst. Folk ble vurdert likt i begge tilfeller. (Kilde: blog.okcupid.com)

I tillegg, hvis man skal på en date, dra ut og gjør noe! Selv om det er bra å ta litt øl på en pub, så blir det enda bedre hvis man har en opplevelse sammen. Hett tips til alle som vil ha noe minneverdig men samtidig veldig casual: Improv på Det andre teatret. (Eller tilsvarende i andre byer)

Neste gang: Noen historier fra de personene jeg traff.

Om å si ja

Tidligere var jeg ikke god på å si ja til ting.

Jeg hadde alltid en unnskyldning for å ikke gjøre noe. Skulle noen ha fest, så måtte jeg tilfeldigvis reise bort. Noen inviterte meg ut? Jeg hadde andre planer. «Kanskje jeg kom innom.» Men det gjorde jeg aldri.

Så etter en stund så sluttet folk å invitere meg. Forståelig nok.

Selv tenkte jeg bare at det var min last her i livet, at jeg ikke skulle ha noe sosialt liv. Jeg hadde alltid vært en datanerd, og det var en personlighet jeg hadde tatt innover meg. Forestill deg alle gamle stereotyper om datanerden, jeg tok de og skrudde de opp til 11.

Keitete, dårlig kledd, uflidd, antisosial, sjenert, overvektig, kun interessert i få ting, og så videre. Ikke et bra syn, egentlig. Det var jo ikke så rart at man ikke ville henge med meg heller. Pluss at det tok meg veldig lang tid å venne meg til nye situasjoner. På en ny arbeidsplass eller skole kunne det ta et år før jeg turde å gjøre noe av meg.

Min søster og jeg hadde begynt å gå på noen pubtreff for en gruppe vi er med i, og etter noen turer dit kunne hun observere at jeg var en helt annen person der enn jeg var ellers. Der, sa hun, var jeg utadgående og varm og interessant og alltid et midtpunkt. x Jeg hadde egentlig lagt litt merke til det selv, for jeg gledet meg alltid til de treffene. De var månedens høydepunkt. Jeg var førstemann til å komme og sistemann til å dra. Veldig forskjellig fra hvordan jeg anså meg selv.

De treffene var vel og bra, men jeg klarte ikke å bli slik i hverdagen riktig enda. Før 1.1.2012.

Det er en ganske lang historie som leder opp til det punktet, og den skal komme i andre innlegg, men 1.1.2012 så bestemte jeg meg for at jeg ikke fikk lov til å si nei til invitasjoner lenger. Da skulle jeg si ja. Og jeg fortalte alle andre at de sto fritt til å bruke (eller misbruke) som de ville. De skulle ikke godta nei som et svar, men det behøvde de ikke heller.

besseggen
Tur over Besseggen er ikke noe som jeg ville gjort ellers. Men der er jeg! (Foto: Alexey Tyutchev)

Virket det? Å ja. Tusen ganger ja.

Mine venner klinket til og skuffet ikke. De dro meg med på ting. De inviterte meg til å få meg nye hobbyer, til å holde foredrag på konferanser (jeg ville trodd jeg skulle ha ekstrem sceneskrekk men det hadde jeg heller ikke), til å gå turer (det synes jeg fremdeles er ganske kjedelig, men jeg tolererer det), dra på fester. Prøve nye jobber. Komme meg ut på datingmarkedet.

foredrag
Holde foredrag? Jepp, ikke noe problem. Fikk ikke sceneskrekk, selv om jeg trodde jeg ville det. (Foto: Marit Simonsen)

Jeg har aldri vært så opptatt som det året når jeg skulle si ja til alt.

En del av de neste innleggene kommer til å handle om noen av de tingene jeg endte opp med å si ja til.

Men hvis du lurte, jeg synes det virket så bra at jeg har utvidet det at jeg må si ja til ting på ubestemt tid. Inviterer man meg med på noe så har jeg ikke lov til å takke nei, fremdeles. Og jeg har vel ingen planer om å slutte med det heller.

 

 

Treningsmotivasjon

Alle blogger som denne er fulle av innlegg om hvor flott det er å trene, hvor mye overskudd det gir, hvor bra det er.

Dette er ikke en slik blogg.

Frem til høsten 2012 hadde jeg aldri satt fot i et treningsstudio. Men så kom Per Sundnes og sa at jeg måtte begynne å trene. Så da fikk jeg bare se å gjøre det. Såpass måtte jeg love.

Så jeg fikk et medlemskap på Sats og fikk meg PT til å komme meg i gang. Allerede fra første dag så tenkte jeg «Urgh, dette her er gørrkjedelig.» Min PT da, Tanja, var jo grei nok. Jeg tror vi tok det ganske rolig de første ukene. Men det gikk greit å trene. Jeg hadde litt momentum, men husker at selv da så var det morsommere å ha trent enn å trene. Jeg trente ikke for min egen velvære, men for å kunne si til folk at jeg hadde trent. Da kunne jeg føle meg stolt.

Tanja husker jeg som en ganske mild PT. Kanskje hun tok det litt roligere med meg siden hun ikke ville skremme meg vekk. Men etter to måneder så måtte jeg bytte PT, Tanja skulle flytte vekk, og hun overleverte meg til Linn i stedet. Linn hadde tydeligvis ikke fått notisen om at Bendik skulle behandles med silkehansker.

Det er jo forsåvidt bra å ha en PT som er sadist.

Tiden min med Linn ga resultater. Jeg gir henne all æren for å få meg ned fra 120 til 90kg på ca. halvannet år. Jeg ble sterkere og i bedre form og friskere og mindre, det kan jeg ikke nekte på.

Men motivasjonen var der aldri fordet. Det å ha en PT kan bli dyrt i lengden, men jeg visste at det var det som trengtes for å ha meg på treningsstudio. Jeg trengte personlig oppfølging og en person som jeg visste ville vente på meg der slik at jeg måtte gå på Sats. For jeg hadde lovt den personen at jeg skulle dukke opp og ta en treningsøkt. Hadde jeg bare lovt meg selv det, så kunne jeg ha funnet en unnskyldning eller bare ignorert det. Men det er mye vanskeligere å lyve for noen andre enn å lyve for meg selv.

Så frem til våren 2014 så gikk det jo bra. Jeg trente 2-3 ganger hver uke. Kanskje ikke flere timer av gangen (Gjennomsnittsøkten var vel en halvtime til 45 minutter) men det var bedre å holde seg i aksjon fremfor å brenne seg helt ut. Linn var der en dag i uken og pushet meg hardt, og klarte å holde meg positiv selv når jeg lå utmattet på gulvet og gispet etter pust.

Men så nådde jeg målet mitt. 90 kg. Størrelse XL på overkroppen, buksestørrelse 34. (Jeg har ganske stor brystkasse som gjør det vanskelig å skvise skuldrene inn i en L). Samtidig så skulle jeg flytte fra Høybråten til Grünerløkka, og det å ikke måtte ta kollektivtransport til jobben hver dag ville også hjelpe. Så jeg sa opp hos Linn og sa tusen takk for all hjelp, det ga virkelig resultater, men nå er det på tide at jeg klarer meg litt på egen hånd for vedlikeholdet.

Dere kan jo gjette hvordan det gikk :). Det tok ca. to uker før jeg hadde gått over til å bli støttemedlem hos Sats. Det var rett og slett ingen motivasjon. Jeg hadde jo tilogmed nådd målet mitt! Kunne være kjempestolt av det men…

Jeg fortsatte å betale på medlemskapet i et par måneder til men besøkte aldri Sats igjen. Ved ren tilfeldighet så var det samtidig med at Domus skulle ta over Sats’ lokaler på Vulkan, hvor jeg hadde medlemskapet mitt. Så da ble medlemskapet mitt automatisk sagt opp, så kjekt. Da slapp jeg å måtte ta det aktive valget om å si opp medlemskapet, så da sluttet jeg offisielt å trene.

Et år trenere hadde tydeligvis min forkjærlighet for potetgull hatt en effekt igjen, og Kjæresten sa jeg skulle begynne å trene igjen. Problemet er at det har jeg ikke lyst til! Fremdeles ikke. Samme som alltid. Det bare er gørrkjedelig. Fra det treningsstudioet jeg er på nå, hvis jeg er på tredemølla, så har jeg ikke akkurat spennende utsikt over alle som går inn på Bislett Kebab. Engasjerende.

Ikke at det er så veldig tungt. Men hvis jeg gjør øvelser så er det veldig lett for meg å ta noen sekunders ekstra pause imellom hver repetisjon. Det er samme grunn som hvis jeg skal jogge, så må det gjøres på tredemølle, hvor jeg ikke kan stille farten selv. (OK jeg vet at på en tredemølle kan jeg stille farten selv, men det krever at jeg gjør et aktivt valg. Hvis jeg f.eks hadde jogget ute, så kunne jeg ha senket farten ubevisst hele tiden)

Så jeg visste jeg måtte ha meg en ny PT på nytt treningsstudio. Nå er det Åsmund som skal få lov til å bryne seg på å prøve å motivere meg. Jeg vet jo at det vil hjelpe veldig bare å ha en bestemt time med noen som står der og venter på meg, da dukker jeg jo opp. Treningsøkter med en annen person som står og skriker til meg er jo greie nok. Det er de hvor jeg er alene som er døden.

Men jeg har fremdeles virkelig ikke lyst. Og det har jeg visst bestemt meg for at det skal jeg ikke ha, for jeg klarer ikke motivere meg selv til å ha lyst til å trene. Jeg har lyst til å ha lyst til å trene, men klarer det ikke helt.