Om å være nerd

Hei

Jeg heter Bendik og jeg er en nerd.

I hvert fall har jeg alltid ansett meg selv som en nerd. Men er det riktig ord å bruke?

Ble forelsket i datamaskiner i en alder av 6.
Liker ikke sport eller å være utendørs. Begynte å lese Tolkien rundt barne/ungdomsskolen.
Tilbrakte store deler av ungdomstiden i kjellerstua sammen med Dungeons & Dragons.
Har alltid levd med en interesse for duppeditter og dataspill.

Men shit, alt det der er jo mainstream nå.

Jeg tror jeg er eneste person i den vestlige verden i min generasjon som ikke a) er stor fan av Star Wars eller b) har sett filmene.
B fører vel til til A, selvsagt. Ikke at jeg ikke har blitt eksponert for de.
Jeg lever jo på internett og sammen med mange andre nerder, så jeg kan, som alle andre, sitere store deler av de, tilogmed vinne i triviakonkurranse om de.
Kom igjen, spør meg hva som helst om Star Wars. Jeg kan svare. Planenten som Chewbacca kommer fra heter Kashyyyk. Han Solo skøt først. Laser-armbrøster er kanskje det dummeste våpenet jeg noen sinne har sett.
Uten å ha sett filmene. Føler ikke at jeg har behovet, egentlig. Jeg har jo blitt gjenfortalt de gang på gang på gang av hele resten av samfunnet.

Omgangskretsen min som tydeligvis er mye mer nerdete enn jeg selv. For det er in å være nerd for tiden. I hvert fall mer akseptert.
Doctor Who, Avengers, nye Star Wars og Star Trek-filmer. Outland (butikken) er full av folk til enhver tid.
Cosplay er blitt et ord som snart kommer til å stå i Store Norske.

Men jeg klarer ikke føle meg som en av de.

For noen år siden møtte jeg en bekjent på byen. Hun var begeistret, for hun hadde en ny tatovering å vise frem. Hun dro opp buksebenet og viste dette, med stor forventing om at jeg skulle synes det var skikkelig kult.

«Å er det en sånn Star Wars-greie», sa jeg tørt, da jeg forsto hvilken vei hun så for seg at dette skulle ha gått. Jeg kjente selvsagt igjen logoet. Hun ble meget indignert over min mangel på fanboy-entusiasme. For det var forventet fra meg.
Ekstra moro er det med de, når de skjønner at jeg ikke er Star Wars fan, umiddelbart antar at jeg da må være kjempefan av Star Trek. For alle må jo være en av de to. (Jeg er ikke det heller)

Jeg begynte å merke det tidlig på 2000-tallet. Jeg gikk gjerne med Mario og Transformers-T-skjorter. Inntil jeg så de bli solgt i vanlige butikker. Da kunne jeg ikke gå med de lenger.
Når Ringenes Herre-filmene kom ut så hadde jeg selvsagt premiære (eller førpremiære)-billetter. Men jeg var skikkelig flau over hvor mange «vanlige» mennesker som var der også.

Dette var min hobby! Min livsstil! Min virkelighetsflukt!
Hvorfor fikk alle andre, som ikke trengte Frodo og Sam som erstatning for et sosialt liv, være så entusiastiske for dette?

Min identitet har i stor grad blitt revet bort fra meg og blitt solgt til de som, figurativt sett, ga meg buksevann på skolen når jeg var barn.
Og nå sliter jeg veldig med å finne min egen riktige identitet igjen. For jeg føler meg utenfor alt som er mainstream. Selv om jeg deler interessene for alt de individuelle tingene som er mainstream nå (unntatt Instagram).

Men det er jo heldigvis det denne bloggen handler om!